Share on Facebook
Share on Twitter
email
  • facebook
  • twitter
  • email

Ernæringsmangler hos eldre

De fleste eldre mennesker er friske og spreke, ønsker å være uavhengige av andre og bo hjemme så lenge som mulig. Fordi antallet eldre stiger, og på grunn av under- og feilernæring, vil behovet for helsetjenester, rehabilitering, sykehus- og sykehjemsplasser stige raskt.

For eldre i institusjon er bildet imidlertid ikke oppløftende. Undersøkelser gjennomført de siste 25 årene har avdekket at flesteparten av beboere i bo- og behandlingssentra, sykehjem- og sykehuspasienter har dårlig ernæringsstatus som svekker helsen og funksjonsevnen (Dickinson med flere 2005). En betydelig andel av sykehuspasienter som viste tegn på dårlig ernæringsstatus ved innleggelse forverret sin ernæringsstatus under sykehusoppholdet (McWhirter & Pennington 1994; Corish & Kennedy 2000). Pasienter med dårlig ernæringsstatus er mer utsatt for postoperative komplikasjoner, blodforgiftning, dårlig sårheling og redusert livskvalitet. Komplikasjonene medfører forlenget liggetid og rekonvalesens, nedsatt overlevingsrate og manglende evne til å klare seg selv hjemme etterpå. Samfunnet påføres samtidig økte utgifter til sykehusbehandling og institusjonsplasser.

Ernæringsfysiologer, ledelse for bo-og behandlingssentra for eldre, så vel som den nasjonale helsepolitikken, må samarbeide for å utvikle strategier for understøttelse av eldres kosthold. Hjemmebasert og institusjonell eldreomsorg må integreres mye bedre enn i dag, spesielt for de svakeste av de eldre. Eldreomsorg spenner over et bredt spekter, fra de som bare behøver litt hjelp for å klare seg selv til dem som lider av kompleks sykdom og funksjonshemming og er avhengig av utstrakt pleie og spesialistbehandling. Det er en stor utfordring å kunne tilpasset almennmedisinsk behandling, spesialisttjenester og nødvendige ernæringsmessige tiltak for alle som faller mellom disse ytterpunktene (Black & Bowman 1997).
 
Eldre i sykehjem
Vanlige ernæringsmessige problemer hos beboere i sykehjem/bo- og behandlingshjem er vekttap, medfølgende protein-feilernæring samt vitamin- og mineralmangel. Årsakene til feilernæring er for lavt matinntak og lavt innhold av næringsstoffer i den maten som blir servert. Disse faktorene kan i sin tur skyldes svekkelse, dårlig tannhelse (Simons med flere 1999), nedsatt forsvar mot infeksjoner og generelt dårlig livskvalitet (Morley & Silver 1995; Simons med flere 1998; Lauque med flere 20000). Vanlige infeksjoner blant eldre i institusjon er urinveisinfeksjoner, lungebetennelse samt betennelser i hud og bindevev (Yoshikawa & Norman 1996).

Lauque med flere (2000) viste at også depresjon, sarkopeni, fall, bruddskader, redusert selvstendighet og økt dødelighet har sammenheng med dårlig ernæringsstatus. Beboere i institusjoner har ofte lave blodnivåer av de vannløselige vitaminene. Lave nivåer av for eksempel B1, B2 og C-vitamin er satt i sammenheng med nedsatt kognitiv funksjon (Morley & Silver 1995). Det samme gjelder for mangler på B6 og B12 (Drinka & Goodwin 1991). Lumbars med flere (2001) viste at D-vitaminmangel kunne knyttes direkte til patogenesen for hoftebrudd. Videre kan mangel på mineraler som selen og jern innvirke negativt på immunresponsen. Meydani med flere (1997) viste i en studie av 88 friske mennesker over 65 år at tilskudd av E-vitamin ga signifikant bedring av T-cellenes immunrespons.

Nøkkelen til en ernæringsmessig god pleie av institusjonsbeboere er at vekttap blir oppdaget tidlig, og at næringsinntaket og ernæringsstatus overvåkes kontinuerlig. Ufrivillig vekttap oppstår ofte hos eldre i institusjon som resultat av infeksjoner, liggesår, anoreksi, tyggeproblemer, kvalme, diare, smerter eller forstoppelse (Morley & Kraenzle 1994). Redusert matinntak kan også henge sammen med sykdom eller medisinering av eldre.

Nedsatt appetitt og lavt energiinntak hos eldre gjør det svært vanskelig å sikre tilstrekkelig tilførsel av mikronæringsstoffer. Kosttilskudd er en enkel måte å øke dette inntaket på. I tillegg kan passende energi- og proteintilskudd øke kroppsvekten og redusere risikoen for feilernæring. Forstyrrelser i væskebalansen som leder til dehydrering kan resultere i forstoppelse, hard avføring, kognitiv svekkelse, nedsatt funksjonsevne og, i siste instans, død (Kleiner 1999). Frykt for inkontinens og for ikke å få hjelp til nødvendige toalettbesøk kan være årsaker til at eldre drikker for lite. Fysiologiske årsaker som nyreproblemer og tap av tørstemekanismen kan også være medvirkende årsaker.

Forstyrrelser i energi-, ernærings- og væskebalansen som er beskrevet her kan løses med integrerte tiltak som kartlegging av ernæringsstatus (Guigoz & Vellas 1997; Thomas med flere 2000), kostholdsintervensjon, individuelt tilpasset trening og tilbud om mosjonsgrupper.

Underernæring på sykehus
En betydelig andel av pasientene viser tegn på underernæring når de blir innlagt på sykehus, og mange av disse svekkes ytterligere i løpet av sykehusoppholdet. Bates med flere (2002) understreker betydningen av kostholdsintervensjon både i forkant av innleggelse og under sykehusopphold. Intervensjonen må forholde seg til vanskeligheter med å svelge (dysfagi), rehydrering og effektiv bruk av kosttilskudd. Ernæringsproblemer i geriatrien oppstår som følge av mangelfullt inntak av både energi og livsnødvendige næringsstoffer. Det må derfor fokuseres på kostholdsintervensjon på et tidlig stadium for å bedre situasjonen før innleggelse av pasienter på sykehus. I tillegg må det foretas kartlegging av ernæringstilstanden før og etter inngrep så vel som i rekonvalesensperioden.

Akutte og kroniske tilstander og sykdommer påvirker appetitten og dermed inntaket av næringsstoffer. Underernæring, og da spesielt mangel på visse mikronæringsstoffer, er svært vanlig hos sykehuspasienter og institusjonsbeboere. Det er derfor meget viktig å veie de eldre hver 2. uke for å avdekke ufrivillig vekttap, da dette er den beste indikator på underernæring. For lave energiinntak vil vanligvis være forbundet med for lave inntak av vitale næringsstoffer. Næringsinnholdet i et vanlig kosthold er vanligvis ikke tilstrekkelig for å forebygge mangeltilstander eller gjenopprette en god ernæringsstatus, spesielt ikke for de svakeste eldre. En rapport utgitt av UK Age Concern i august 2006 setter søkelys på svekkede eldres behov for hjelp til å spise, og at å imøtekomme deres ernæringsbehov burde være en viktig del av behandlingen. Begrensningene i konvensjonelle dietter aktualiserer spørsmålet om mer utstrakt bruk av kosttilskudd. Bates’ (2000) påstand var at matinntak under det normale bare kan kompenseres med kosttilskudd.

Mer utstrakt bruk av kosttilskudd som en del av den medisinske behandlingen kan bryte en persons nedadgående spiral drevet av mangelfull ernæring, svekket helsetilstand og sykdom. Et tilpasset opplegg for bruk av kosttilskudd bestående av mikronæringsstoffer og andre bioaktive substanser kan være et viktig redskap innen den medisinske behandlingen innen det offentlige helsevesenet.